/et nytt lite eventyr

ble til i dag. Et helt nytt lite liv. Litt alene, sammen med andre av samme art - men alikevel litt rådløs og fortumla.


Litt de samme ordene som en kan bruke på de to nyansatte vernepleierne på spes.ped som plutselig ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg.... eller hva de skulle gjøre av seg... Hør, Hør:

Da vi stelte med kaninene i dag skulle en kollega og en elev bare nedom fjøset for å hente litt sagflis. Etter en bitteliten stund ringer kollegaen meg - "Henriette, hva gjør jeg.....?? Jeg står i fjøset(noe jeg på møøøinga i bakgrunn allerede hadde gjetta) og her ligger en nyfødt kalv. Jeg ser ingen folk i nærheten." Jeg hadde like få svar som kollegaen min, men jeg tenkte jeg iallefall kunne gjøre mitt for å hjelpe. Så jeg stakk ned til fjøset selv, på jakt etter folkehjelp. Men på veien fant jeg ingen jeg heller.
Så da sto vi der da.
To nyansatte og en elev.
Og en liten nyfødt kalv som skalv. Vi var sikre på at den frøs. Vi syntes iallefall synd på den. Selvom det sikkert ikke var det.
Om du lurer på hvorfor ikke mora varmet den så var det fordi hun sto bundet fast. Det skal visst være slik.
Kollegaen min tok opp jakten etter noen som visste litt mer enn oss, og ble etter en rundtur og et par telefoner lovt at noen skulle komme snart. De som jobber i fjøset var visst på kurs, og vikaren var bare ute en liten tur.
Når man står slik å venter føles tiden laaang. Vi ble fortalt etterpå at en kalv kan ligge slik en stund, og det er ikke spes "farlig"(det skjer jo at noen blir født på natten når ingen er til stede). Men for et par uvitende føltes det ikke bra. Noe nyfødt bør tas vare på med en gang!!! Både omsorgsfølelsen og psykologiens tilknytning og separasjons teorier banket sterkt. Og det gjorde helt sikkert min kollegas farshjerte og. For ingen av oss rikket oss noe sted. Vi bare sto å så på kalven vi. I maaaaange minutter.
Så kom heldigvis en lærling.
Hun sa at kalven måtte flyttes inn i en liten boks-lignende ting. Så hun tok tak rundt den lille nyfødte, slimete kalven. Men fikk ikke tak.
Så da måtte vi visst hjelpe til vi og da.... uten fjøs klær eller noe. Jeg bretta opp genser-armene og tok tak jeg og. Og lille bambi stabbet seg opp på beina. Men hun var så ny på dette, at dette fikk hun ikke til. Så tilslutt var vi tre stykk som prøvde så godt vi kunne. Og vi keita nok like mye som den lille nye. Men etter mye om og men og hiv og hoi fikk vi lille vennnen opp i en liten trille og fikk trillet den over i boksen.

Så nå ligger den der, den lille søte, i en seng av halm og er forhåpentligvis litt varmere nå. Og jeg sitter her med en slik en åååååå-følelse i meg. Dagens lille eventyr. Kalven som kollegaen min og jeg oss imellom har kalt Hema. Den vakreste kua jeg kjenner!