/ruttebua

Det stakk litt i hjertet mitt i dag.

De har revet et barndomsminne.

Barnehagen utvider, og har revet Ruttebua.

Rutteba var hvor noe av himmelen var når jeg var liten.

Ruth, i det hvite huset ved Betlehem, drev en liten kiosk på hjørnet.

Der var gotteri av alle slag. Og det var kort vei fra gata hvor vi leka- Så kort, og trygg, at selv vi minste småungane fikk lov å gå dit bort å handle. Å titte. Å drømme om alt gotteri vi skulle kjøpe på lørdan. Ååå, vi var glad i Ruttebua. Men ikke Ruth-i-bua tror jeg. Jeg husker henne ikke veldig, men tror hun var litt sinna..... mulig hun var lei oss unga, men vi var glad i bua hennes. Ruttebua.

I sikker over 20 år har den stått der tom og ubrukt nå. Men den har fått stå. Nesten som et lite minne om seg selv.

Men i dag forsvant den.

Og for meg går ikke slikt ubemerket hen.

Så her er laget plass på bloggen min for Ruttebua.

Desverre ikke med bilde av bua, men av gravplassen- to blå containere. Hadde jeg visst dette så skulle jeg jo knipsa i går....

--------------------------------------------------

Ruttebua. Stedet hvor jeg dro etter å ha gjort et av mine første brekk:

Jon(min aller-beste-barndomsvenn) og jeg hadde så lyst på gotteri. For storebrødrene våre skulle i Ruttebua, men vi fikk ikke være med- for vi hadde jo ingen penger. Da bestemte vi oss for å snike i Jons mammas lommebok. Vi var selvsagt godt oppdratt og søndagsskolebarn begge to, men sånt skjer... Jeg husker vi klartet opp på kjøkkenbenken og Jon fant Anne Gros store, røde, lommebok i skapet. Vi tok ut en lapp(vi var nok så små at vi ikke forsto forskjellen på alle disse lappene, det var jo dengang til og med tieren var en lapp-men det var sikkert nok til litt gotteri tenkte vi vel) og smøg oss ut av huset. Så løp vi. Med retning Ruttebua. Der velga og vraka vi i smågodt, og Ruth blandet gotteriet sammene i en papirpose. Så skulle vi betale. Med pengen som Jon hadde krøllet sammen i lomma. Da utbrøt Ruth(jeg husker det tydelig...): "Se til å kom dere ut unger!!! Dere tror vel ikke dere kan betale med en kvittering???????" Ruth nesten freste.... Og vi løp.

Helt ut til storebrødrene våre som sto borti gata og knasket. Og de gjorde som storesøsken gjør - de lo.

Kanskje ikke så rart.... Brekket var ganske mislykka.

Det ble ingen god kriminell av meg.

Men det er et minne jeg liker da. Et fra Ruttebua.